Når sant skal sies så er regissør Roy Andersen en velkjent pionér innen filmverden, og gjerne en fast favoritt hos flere filmkjennere Likevel har undertegnede har aldri sett hans filmer tidligere. Det faktum at kinosalen var full og publikum klappet idet lysene senkes og teppet blir dratt til siden hauset opp en viss forventning til hva jeg nå hadde begitt meg ut på.
Om det Oändeliga
En lys kvinnelig fortellerstemme og pianoklimpring følger hele filmen. Om det oandeliga består av flere forskjellig karakter og handlingsforløp. Filmen består av korte filmsnutter satt opp på i et format som kan virke teatralsk, med sårbare karakterer som oppstilt foran kameraet fremfører sine dypeste hemmeligheter som ofte er både groteske og vonde. Synet som møter oss er svensk apati i uoversiktlige storbyer hvor våre karakterer ser ut til å ha mistet kontakten med seg selv og sine omgivelser. De er oppslukt av seige krangler med naboen, mistenksomhet overfor staten og en stadig mindre tro på gud. I all elendigheten ser de ikke ut til å finne noen lyspunkter i dette lange livet.
“Men kan det vara så att det inte finns någon Gud?”
”Nej, det hadde vore fruktansvärt. Vad ska man tro på då?”
”Ja, inte vet jag. Man får nog vara nöjd med att man lever.”
Den frustrerte presten som har mistet troen på gud følges gjennom flere scener, her sitert hos legen hvor han i sin sorg ikke får svar på hvordan han kan finne tilbake til sin skaper. Alle scener og klipp er nokså ulike, men alle samsvarer i at livet er blitt grått og trist. En rød tråd trekkes mellom miserable middelaldrende menn, ungdom i kjærlighetssorg, nedkjempede soldater og en særdeles mørk regnværsdag og samler det hele i kollektiv misnøye.
Noe av det mest overraskende med filmen var kvaliteten på scenene. Underveis kan man lovprise handlingens noe seige forløp, ettersom det gir tid til å studere bildenes mange detaljer. Det er alltid noe å feste blikket på, enten det er menneskene i bakgrunnen eller strategisk utplasserte rekvisitter. Her ligger god regi bak og mye planlegging til tross for relativt korte scener. Det mest uventede var likevel at den var såpass morsom. Noen av karakterene var så stusselige at salen i stadighet samklang i latter når de stotret seg gjennom sin egen misnøye. Om det uendelige, som den norske tittelen går, rent oppsummert er dette noen av det rareste men også noen av det fineste jeg har sett på kino og er absolutt verdt tiden din!
// Foto: odeonkino.no
Skribent
