Siste avgang

Søndag // 15.03.2020

Forlater det tåkelagte Dragefjellet og vender snuten hjemover. Følelsen av å rekke en hjemreise man ikke har bedt om – å ha nådd et tidsvindu man ikke visste man hadde, en siste åpning for en stund. Det å skulle si «på gjensyn», med uvisshet om når neste gjensyn blir.

Fjord Line putrer av gårde på sin siste avgang, ikke bare for i dag, men på ubestemt tid, og jeg har gått lei av å løse sudoku. Skrivetrangen melder seg. Ikke fordi verden trenger mitt syn på noe som helst, men fordi jeg trenger en pause fra verden.

// Foto: Synne Bjørnsen

Pushvarsel, nyhetsvarsel, overskrift: SISTE. VG, Dagbladet, NRK.

Det urnorske landskapet flimrer forbi. Stødige fjell og værbitte men oppreiste trær står som en påminnelse på at vi har tålt en trøkk før. Det slår meg at nå om dagen er ting kanskje ikke så annerledes fra det gamle Norge vi lærte om i historietimene, hvor folk satt isolert i hver sin dal og ikke hadde stort med kontakt mellom bakkar og berg. Det føles i hvert fall sånn.

Fjord Line har satt kurs i retning hjem, og jeg tenker på alle de jeg har dratt fra. På ubestemt tid. Jeg tenker på en roomie i karantene og hennes fremtidige radiograf som har meldt seg til å jobbe frivillig dersom Haukeland trenger det. Jeg tenker på en Askøyværing som skal jobbe på sykehjemmet i kveld. Så tenker jeg på to der hjemme. Ei i hjemmesykepleien, og en sykepleier som har kjøpt seg energidrikk for å holde seg våken nok gjennom natta til å passe på alle disse vi er så glade i.

Mens sjøsprøyten slår og fossene som farer forbi meg renner ut i sjøen, så kan jeg ikke for at tårene hiver seg med, her jeg sitter, stille i båten. To meters avstand og en antibac-eim gjør at ingen medpassasjerer tar notis av det. Men jeg noterer for meg selv, viktigheten av at samfunnet aldri skal glemme at når kriser inntreffer, så er det alle disse som gjør at vi kan komme tilbake til det Norge vi kjenner fra før av, når alt dette er ferdig. Og de gjør det med den største selvfølgelighet. Med en stolthet langt inne i ryggmargen over disse som jeg kjenner, håper jeg at resten av Norges befolkning i mellomtiden også kan bruke tiden til akkurat dette: ikke til å reise, eller til å felle tårer på tastaturet og poste de på sosiale medier, men til ettertanke og til å sitte stille i båten.