Foto: Bergen internasjonale filmfestival
«Feels Good man»
Regi: Arthur Jones
Anmeldt av // Paula Jee Ullaland
Du har kanskje sett den grøne frosken ein gong i løpet av di tid på internettet; enten blid, lur, sint eller lei seg. Dokumentaren Feels Good Man tar føre seg internettfenomenet Pepe The Frog og skaparen bak den populære figuren, Matt Furie. Den tar oss med på reisa frå korleis Furie gjekk frå å laste opp relativt uskuldige teikneseriar på sin MySpace-profil, til at frosken Pepe blei tatt inn i varmen i hjå den kontroversielle nettstaden 4chan. Dette er ein dokumentar som gjerne vil få inn alle synspunkt, og på dei om lag 90 minutta filmen varar er det flust med kommentarar frå 4chan-brukarar, venner, psykologar, teikneserieskaparar og Trump-valkamparbiedarar. Det er mykje som ein skal rekkje over, men med Matt Furie som hovudperson gir handlingsforløpet meining. Kronologisk er vi med på oppstarten av teikneserien Boy’s Club der Pepe er ein sentral karakter, vidare til Pepe som internettfenomen.
Det er interessant å sjå korleis Matt sjølv stiller seg til heile prosessen, og han framstår som ein ganske rolig type i den forstand at han lar memen Pepe The Frog leve sitt eige liv heilt fram til det ein dag blir eit symbol på alt-right-rørsla og nynazisme og blir plassert i ein hatesymbol-database, likestilt med hakekorset. Vidare får vi sjå korleis dette tynger kvardagen til Matt og dei rundt han, vi er innom korleis Pepe har blitt ein type kryptovaluta. Vidare korleis han prøver å ta tilbake karakteren ved å starte ein #SavePepe-kampanje og dramatisk nok til slutt drep Pepe i sin eigen teikneserie.
Problemet viser seg at Matt kanskje har hatt eit litt naivt syn på korleis internett fungerer, og det blir kommentert at han kanskje har tatt livet av Pepe, men berre den versjonen han sjølv har skapt.
Versjonen som alt-right og kvit overmakt har tatt til seg lev vidare og vi får sjå korleis Matt til slutt går rettens veg. I dybden handlar Feels Good Man om korleis ingen eigentleg eig noko på internett og korleis memes har påverka presidentvalet i USA. Samstundes som dokumentaren ser på personen bak memet, er han òg ein politisk kommentar om at ein ikkje kan undervurdere internett sin funksjon og at dette kan få fatale følgjer. Den viser oss verkeleg kor stor påverknad memes har både i popkulturen, men kanskje aller mest i politikken.
«Bad Tales»
Regi: Fabio D´Innocenzo & Damiano D´Innocenzo
Anmeldt av // Ingrid Borvik
Alle foreldre har sin egen stil, og er det kanskje noe selvopptatt ved det å oppdra et barn. Alle mener at de selv er best egnet. Likevel koker det ned til en ting, det er foreldrenes feil hvordan barna blir. Det er kanskje noe med det å vokse opp utkanten av en by, tynget av problemer med rus, karakterpress og oppslukt i fattigdom som gjør at livet blir kort og brutalt for karakterene i Bad Tales.
En kvelende varm sommer blir vi kjent med fire familier fra en liten italiensk by. Alle er hver sin karikatur av en dysfunksjonell familiestruktur. Vi møter Viola som må gå med parykk etter å ha blitt barbert fordi hun fikk lus, men stadig får høre hvor pen og vakker hun er av de to foreldrene som ikke ser ut til å ense annet. Geremia vokser opp i en campingvogn med en overenergisk og rastløs far som stadig maler bilder av en liv de kan få dersom de flytter til et nytt sted, han får en ny jobb og Geremia begynner på en ny skole. I motsetning til sin far, er han taus og innesluttet og har nok ikke blitt den sønnen som faren ønsket seg. Alessia og Dennis leser opp karakterkortene sine ved middagsbordet, men oppnår ikke anerkjennelse av en mor og far som glir mer og mer fra hverandre og er mer opptatt av hvor flinke de er som foreldre, enn hvordan barna har det.
En mørk dramakomedie om dystre fremtidsprognoser i dagens Europa blir vi lovet i programmet for høstens BIFF, og Bad Tales innfrir på alle punkter. Publikum ler av tragikomiske scener fra Italias middelklasse, og gråter i sorg sammen med foreldre som ikke har oppnådd det livet de ønsket seg. Livet er hardt for den som får drømmene sine knust og vi forlater Magnus Barfot litt nedslått og undrende denne lørdag formiddagen. Bad Tales handler om barn som må bli vokse alt for fort, og voksne som aldri helt forlot den barnslige og selvopptatte tilværelsen. Det er også dette skaperne av denne fabelen ønsker å kommentere at er et problemet i Europa i dag.
«Welcome to Chechnya«
Regi: David France
Anmeldt av // Malin Hannesdatter Sunde
I 2017 starter en kjedereaksjon som utløser en uhemmet forfølgelse av skeive i den russiske republikken Tsjetsjenia. Det er ikke gått mer enn fem minutter før vi blir servert et opptak av en ung gutt som blir banket av en gjeng som roper at han skal dø. Grunnen? De mistenker at han har kysset en annen gutt rett før.
Filmskaper David France har fulgt et knippe LGBTQ-personer som planlegger å flykte fra Russland, samt aktivistene som skal hjelpe dem ut av landet. I mellomtiden ser Russiske myndigheter en annen vei og later som de ikke er klare over mishandlingen som skjer i Tsjetsjenia. Lederen for republikken, Ramzan Kadyrov, har selv sagt at det ikke finnes skeive der og hvis de finnes burde de sendes langt vekk.
“Welcome to Chechnya” byr på utrolig grafiske scener; ekte videoer av voldtekt, selvskading, tortur og drap. Identiteten til LGBTQ-personene er skjult ved hjelp av “deep fake”-teknologi. Det vil si at det legger et annet ansikt oppå deres eget, noe som ser litt underlig ut, men fungerer overraskende bra. Den eneste vi får vite identiteten til er Maxim Lapunov, som er den eneste homofile som har valgt å gå til retten med sine opplevelser fra Tsjetsjenia. Denne dokumentaren er tvers igjennom rystende, og et soleklart bevis på at kampen om skeives rettigheter ikke er over!
“Anyway, if they don’t kill you, you’re a winner”
Skribent
