Året er 2000. Tunge lunger brøler og gule never hyttes mot Stortinget i en os av røyk og nikotin. Dagfinn Høybråten har fått gjennomslag for tobakkskadeloven, bedre kjent som røykeloven. Denne loven hadde til hensikt å minske skadeomfanget tobakk hadde på folkehelsen. På denne tiden røykte 1 av 3 nordmenn daglig. I 2016 er tallene nede til 1 av 10; på 20 år har vi hatt en enorm holdnings- og atferdsendring til både røykere og røyken.
Året er 2020. Røde tunger geiper og salamiskiver kastes mot Stortinget. 97% av den norske befolkningen spiser kjøtt. Til tross for det negative skadeomfanget rødt kjøtt har på vår egen helse, og det omfattende karbonavtrykket vårt kjøttkonsum har på verden, finnes det ingen person, ingen lov, som regulerer det. Restriktiv lovgivning er både upopulært og radikalt; er det mulig for oss å kunne innføre en røykelov på eget kjøkken?
Staten, det er min far
Jeg er ingen ekspert på restriktiv lovgivning, men til og med jeg vet at forbud er et drastisk steg. Forbud blir definert som “formelle og uformelle bestemmelser om hvilken menneskelig aktivitet som ikke er tillatt i et samfunn eller en stat.» Forbud har i sin essens en veldig paternalistisk form.
Filosof og professor ved UiB, Lars Svendsen, har skrevet om hva som gir oss retten til å ta dårlige valg. Gjør våre egne valg kun skade på oss selv, kan de rettferdiggjøres. Dersom noen spiser kjøtt til lunsj, middag og kvelds vil det ikke påføre noe særlig til skadeomfang på min egen helse; det er ikke jeg som spiser kjøttstykket. Lars Svendsen forklarer videre at, dersom vi skal forby noe med begrunnelse i selvpåført skade, må man også se på kostnadene individer påfører andre gjennom sine valg.
Karbonavtrykk og skattepenger
Ofte ser man til de unge og liberale som ønsker å redde kloden; raddisveganerne og flexitarianerne. De bruker kanskje sykkelen ofte og prøver så godt de kan å spise lite kjøtt. Dessverre er det også de unge som er verstingene når det gjelder kjøttkonsum; de eldre er mye flinkere til å spise mindre kjøtt enn oss unge. (forskning.no) Folkehelsemeldingen for 2019 trekker frem et usunt kosthold som en av de fire risikofaktorene for kreft, hjerte- og karsykdom og diabetes, og sier at “Eit plantebasert kosthald og auka inntak av fisk, men mindre innslag av kjøtt, vil bidra til å nå både helsepolitiske og klimapolitiske mål”. Dette er fantastiske nyheter! Hvorfor snakker vi ikke om kjøttet da?
Egg i smoothie og kyllingfilet i grønnsakssuppe
I 2013 la Framtiden i våre hender frem et arbeidsnotat om opplysningskontorenes påvirkning på norsk matkonsum. Ved hjelp av prosjekter slik som «Kokeboka mi», med en prislapp på 18 millioner kroner, har opplysningskontorer for egg og kjøtt etablert seg i det norske skoleverket med oppskrifter hvor blant annet grønnsakssuppen inneholder kyllingfilet. Kokeboken er gratis for skolene som får den. Jeg var blant en av elevene som fikk kokeboken på barneskolen. Alle oppskriftene uten kjøtt (les: det var ikke mange av dem), inneholdt egg. Til og med smoothien.
Opplysningskontorene får sine midler gjennom omsetningsloven. Denne loven krever at norske bønder skal betale en avgift til opplysningskontorene for kjøtt, egg og meieriprodukter. Videre driver opplysningskontorene reklame for kjøttet, egget og meieriprodukter. Hvis folkehelsemeldingen sier at et kuttet inntak av kjøtt kan hjelpe med å nå helsepolitiske og klimapolitiske mål, hvorfor pumper staten inn penger i opplysningskontorene da?
Røykelovens suksess
Så var det denne røykeloven. Hva har røyk med kjøtt å gjøre? Det er ikke til å legge skjul på at røykeloven har spilt en stor rolle i holdningsendringer i den norske befolkningen. Denne holdningsendringen kunne vi trengt rundt våre holdninger til inntak av kjøtt også. Et vanedannende og velsmakende stykke mat som skjuler 18% av de globale klimagassutslippen og økt risiko for både kreft og hjerte- og karsykdommer. Samtidig skal vi også være realistiske.
Sannheten er…
Kjøtt har ikke på nært hold like kreftfremkallende verdier som røyk har. Cancer Research Insittute i England kan rapportere om at til tross for at 86% av alle tilfeller av lungekreft kommer fra tobakk, forekommer kun 26% av tilfellene til endetarms- og tykktarmskreft av kjøtt. Sannheten er at det er ikke bare kjøtt som skaper kostnader til et helsesystem; all risikofylt aktivitet skaper ekstra belastning. Hvor skal vi stoppe da?
Hva sier da Lars?
Jeg sendte en mail til Lars Svendsen for å høre hva han tenkte om denne begrensingen på kjøtt. Svaret var raskt og kontant; et kjøttforbud er helt urealistisk i dagens Norge. Han utdyper:
Et forbud ville nok heller måtte være et forbud mot produksjon av kjøtt, enten fordi produksjonen har så alvorlige miljøvirkninger eller fordi kjøttproduksjon er i strid med rimelige hensyn til dyrevelferd. Det første alternativet, miljøargumentet, vil nok neppe holde fordi vi tillater så mye annet med en verre miljøprofil, og det ville i så fall heller være snakk en miljøavgift på kjøttproduksjon. Da gjenstår det siste: At kjøttproduksjon må forbys fordi det er uforenelig med rimelige hensyn til dyrevelferd. Jeg oppfatter det siste som det mest plausible forsvaret, men det er nok helt sjanseløst politisk.
Til tross for hva Lars Svendsen tenker, har jeg troa. Det finnes nok lite grunnlag for at vi klarer å fase ut kjøttet fra middagstallerkenen, men det er på høy tid at vi tar en oppvask med våre egne spisevaner. Det skylder vi både helsa og miljøet vårt å gjøre.
Skribent
