Kultur

Kryptokunst – en lærdom om kunstens natur

Illustrasjon: Hogne Gran Elvestad

Vi må snakke om kryptokunst! Kunsten alle snakker om. Kunsten som har laget nye spilleregler for kunstmarkedet. Kunsten som sikrer kjøperen eksklusivitet i en tid hvor det er økt deling på digitale flater. Og lærdommen vi bør ta med oss fra det nye fenomenet, er spørsmålene den tvinger fram om kunstens natur.

Det vakre med kryptokunst.

I hovedsak er kryptokunst et unikt digitalt eierskapssertifikat, som er kjøpt og solgt ved bruk av kryptovaluta. Lagt til sertifikatet finner man digitale filer som bilder, videoklipp, musikkalbum, 3D-modeller og sjeldne gjenstander i dataspill. Med et enkelt Google-søk kan hvem som helst finne og laste ned filen knyttet til sertifikatet helt gratis, men bare eier har rett til å selge den. 

Kryptokunst kan kjøpes og selges av hvem som helst, og prisene er offentlige dokumenter. Jack Dorsey, administrerende direktør for Twitter, solgte et bilde av den første tweeten noensinne for 2.9 millioner dollar. I det tradisjonelle markedet er prisene fastsatt av hvor etablert du er som kunstner, håndtverk og teknikk. Det aller vakreste med kryptokunst er at hvis et verk blir solgt videre, skal kunstneren få en slump av salgssummen, noe som er umulig på det fysiske kunstmarkedet.

Kryptokunst teknologien tilbyr en revolusjonerende måte å selge kunst på. Hvis man argumenterer for noe annet vil det framstå som like firkantet som forakten etablerte kunstnere hadde for Munch i hans samtid. 

En modell for handel og deling av kunst, bygget på prinsippene om finansiell åpenhet, royalties og tilgang for alle, høres egalitært ut. Virkeligheten er ganske annerledes. Så snart det ble klart at alt digitalt kunne merkes som kunst, og dermed selges, har både kjendiser og andre velstående mennesker kastet seg på bølgen. Mens de fleste av oss fortsatt prøver å forstå hva kryptokunst er, omsettes den nye digitale kunstarenaen for millioner. 

Penger tiltrekker oppmerksomhet.

I mars ble et fysisk kunstverk av Banksy solgt for 95 000 dollar. Verket skildrer en auksjonarius som selger et innrammet bilde med teksten: «I can’t believe you morons actually buy this shit». Rett etter kjøpet, brente de bildet og solgte det videre som kryptokunst for 380 000 dollar. Dette kan anses som et markedsføringsstunt designet

for å vekke avsky, publisitet og profitt. Stuntet viser fingeren til det tradisjonelle kunstmarkedet til fordel for det digitale, og stiller spørsmål om kunstens natur. 

Til tross for løftet om “kunst for alle” har plattformen tiltrukket seg dem som allerede er rik og velstående. Logan Paul, et internett fenomen, har solgt kryptokunst av seg selv for millioner av dollar. Paris Hilton selger “egne” produserte digitale kunstverk, og en filmregissør fra Brooklyn har solgt en lydfil av sine egne promper. 

Det kan derfor se ut som om den endelige destinasjonen for kryptokunst er en mulighet for å annonsere noe nytt – ikke en radikal ny modell for kunsthandel, men en plattform for markedsføring. Er kryptokunst da et viktig kulturprodukt, eller bare en ny platform for eliten å tjene absurde mengder penger på?

En lærdom om kunstens natur.

Kunsthandel har alltid vært et tidsfordriv for de velstående, og kunsthistorien er fullspekket av fremstillinger av rike og mektige. Kunstneres oppgave har alltid vært å tiltrekke seg interessen fra velstående og konservative institusjoner, ved å presentere seg selv som bohemer. Kryptokunst har fjernet skillet mellom kunst og eiendel ved at man får eierskap til noe man ikke kan holde i hendene, men ser i dag ut som en platform hvor eliten dominerer og verdsetter pris fremfor ideer.

Den viktigste lærdommen vi derfor bør ta med oss fra kryptokunstens angrep på det tradisjonelle kunstmarkedet, er spørsmålene den tvinger fram om kunstens natur og hva det er vi ønsker av den. Hvordan skal kunst kjøpes og betraktes? Forventes det at kunstnere har en moralsk eller etisk kode? Og om så, hvem definerer den? Det største spørsmålet vil være om det er en meningsfull forskjell mellom et kunstverk og en eiendel. Svaret er nok «ikke alltid». Men hvis vi vil at kunst skal være mer enn et verktøy for økonomisk vinning, er skillet et ideal verdt å holde fast ved.