Utformingen av velferdsstaten slik vi kjenner den i dag har vært helt avgjørende for mange dimensjoner av samfunnet. Den skaper større grad av likhet, trygghet og gir oss en hel del rettigheter som det er lett å ta for gitt. Alle støtteordninger og rettigheter gir oss et hav av muligheter. Bekymringene våre er i stor grad knyttet til å navigere oss blant alternativene og hvordan vi skal klare å realisere oss selv. Velferdspolitikken har gjort oss mindre avhengig av familien vår, noe som har resultert i et individualistisk samfunn.
Har velferdsstatens fokus på individet ført til tap av genuin medmenneskelighet?
Velferd betyr å ha det godt. Velferdsstaten sitt mål er å beskytte oss mot risikoene som alle utsettes for gjennom livet. Staten har ansvaret for den sosiale omsorgen i samfunnet, og tillater oss å være mer økonomisk selvstendige. Da spør jeg, åpner denne økonomiske selvstendigheten og individualiseringen til tap av medmenneskelighet og solidaritet for hverandre?
Velferdsstatens trygghetsskapende effekt kan også bidra til en holdning om at systemet tar hånd om de sårbare gruppene i samfunnet. Å leve i et svært individualistisk preget samfunn med en funksjonsnedsettelse eller som uføretrygdet, kan skape en vesentlig fare for å oppleve utenforskap. Dersom staten alene har ansvar for disse gruppene vil mennesker i sårbare livssituasjoner være overlatt til et upersonlig system, og mister dermed også grunnleggende, ekte og genuin medmenneskelighet fra omgivelsene. Mennesker som ikke har mulighet til å delta på de daglige aktivitetene som jobb, eller skole kan oppleve en mangel på fellesskap og gjemmes bort i samfunnet.
Disse problemene kan også komme av velferdsstaten, samt våre verdier knyttet til arbeid. Arbeid og skattebetalinger ble en viktig del av oppbyggingen av velferdsstaten under arbeiderpartiets regime etter andre verdenskrig. Nordmenns sterke verdi knyttet til arbeid ble tydeliggjort rundt debatten om psykisk helse og sykemelding. Individer som er sykemeldt eller under trygd på grunnlag av psykisk uhelse opplever en forventning om å holde seg hjemme. Om de er sosiale under en periode med sykemelding kan dette medføre stigma og en forventning fra folk rundt om at vedkommende også er i stand til å være i arbeid. Isolasjon gjør imidlertid vondt verre.
Er vi mindre robuste i livskriser?
Like viktig er det aspektet om at livet byr på utfordringer for alle. Livskriser inntrer på ulike plan i de aller fleste liv, og vi er avhengige av ikke bare et statlig støtteapparat – men også et sosialt. Vi er sosiale dyr, og å oppleve solide relasjoner som kan trå til når livets utfordrende sider inntrer er viktig for å kunne være robust og komme styrket ut av vanskelige perioder. Spørsmålet rundt dagens manglende solidaritet og medmenneskelighet for hverandre får meg også til å lure på; kan økningen i ensomhet, psykiske vansker og selvmord være prisen vi betaler for velferdsstatens fokus på individet?
Frihet og selvbestemmelse er en svært viktig verdi i det norske samfunnet. Vi skal ikke slutte å fokusere på oss selv, og våre egne mål. Likevel kan det være verdifullt å spørre oss selv om vi har glemt bort samfunnssolidaritet på veien mot det individualistiske samfunnet. Helt essensielt er det også å rette oppmerksomheten mot menneskene vi overlater til systemet.
Menneskene som vi så lett glemmer bort.
Skribent
