Mening

Bachelorgrad til besvær

“I tidligere tider kunne studenter vandre Europa rundt som akademiske omstreifere eller pilegrimer, «peregriner», for å søke den ypperste kunnskap der den var å finne. Også de store lærere var mobile inntil universitetene stagnerte og siden definerte seg i forhold til nasjonale profesjonsbehov.”

NOU 2000, 16

Hvert år velger en stor kvanta av unge voksne å søke seg til høyere utdanning. Andelen av folk med høyere utdanning har aldri vært høyere, og bachelorgrader går i inflasjon. Det blir større kamp om jobbene, og som følge av dette tar stadig flere mastergrader. Etter fem år er en ferdig utdannet og er klar til å ta fatt på utfordringene som verden står overfor. Hvor man som ung tidligere dro på sjøen, søker en nå tilflukt til universitetet for å ta en utdannelse.

Da kunnskapsreformen ble implementert på begynnelsen av 2000-tallet, ble høyere utdanning endret. Der en tidligere tok hovedfag på seks år med mulighet til fordypning i andre mellomfag er studiene nå bli delt opp i bachelor og mastergrader. Resultatet av denne reformen er at utdanningen har blitt kortet ned og effektivisert for å få studentene raskere ut i arbeid. En stor økning i kvantitet, har gått på bekostning av kvalitet. Studiene har blitt mer innsnevret og omformes etter markedsbehov. Studenten blir plassert i båser hvor en må studere en bolk med fag innad i det aktuelle studieprogrammet for å få kunnskap på CV-en. Studentene blir mer spesialisert og vet mer om mindre. 

I motsetning til tidligere tider, stiller arbeidsmarkedet krav til en viss spisskompetanse og et visst utdanningsløp. Dette gjør at mange som ikke ellers ville begynt å studere, Begynner en akademisk utdanning. De færreste vet imidlertid hva det egentlig innebærer, nemlig å bli indoktrinert i ensidig studieretning, hvor det legges lite til rette for fagkombinasjoner tilpasset individet.

Bachelorløpet er i hovedsak et laveregrads nivå og reflekterer i dag som regel ikke noe annet enn å være en et opptakskrav for videre studier. Innholdet i en slik grad er imidlertid av ulik karakter. Det er for eksempel stor forskjell mellom profesjonsstudier og generalistutdanninger. 

I mange studier innen samfunnsvitenskapen og humaniora utdanner en seg ikke til noe spesifikt og få vet hva man skal bruke graden til. Disse studiene går gjerne i dybden på komplekse men abstrakte problemstillinger, som gjør at det i prinsippet skal ligge til rette for fagkombinasjoner mer tilpasset individuelle interesser. Der det i utdanningsløpet er lagt opp til frie studiepoeng, hvor en kan velge fag selv på tvers av studier, er valgfriheten av disse er svært begrenset og som oftest ender man med å følge en streit linje. Flere drar inn med en ideologisk predisposisjon som de ikke nødvendigvis har kommet for å legge fra seg. Hvilken dannelse oppnår man egentlig ved ervervelse av en universitetsgrad.

Målet med kvalitetsreformen var å tilnærme seg europeiske standarder. Likevel er det store forskjeller mellom Norge og Europa når det gjelder oppbygning. I Norge er studentene anbefalt til å ta kun to fag i semesteret, hvor en eksamen skal reflektere alt av kunnskap studenten har tillært seg gjennom semesteret. Hvordan dette ytterligere fungerer i praksis ellers i Europa har forfatteren mindre kunnskap om grunnet utenforstående hendelser. Hovedpunktet er likevel at valgfriheten er fraværende og ved studiet tidens slutt må man stå til ansvar for lånekassen, som krever fullført grad for å få igjen på studielånet. Staten har også pragmatiske motiver ved at studenten forhåpentligvis skal gi avkastning, og må derfor sette visse begrensninger.

Det er likevel ingen begrensning på hvor lenge en kan studere. Så en kan jo alltid ta en bachelorgrad til dersom man ikke fikk så mye ut av den standardiserte utdanningen man deler med 150 andre. Det viktigste ved universitetene er ikke lenger læring, men å bestå fagene, får at universitetet skal finansiere sin drift.

Universitetet har historisk dog ikke vært markedsstyrt. Det er basert på de Humboldtske verdier som fordrer uavhengighet. Der målet er å utdanne selvstendig tenkende mennesker som er i stand til å tilegne seg ny kunnskap og fordomsfritt møte nye forhold og forestillinger. Formålet med høyere utdanning bør ikke bare være gradsbestemt, men handle om faglig dannelse. Dessverre er dette vanskelig å oppnå i praksis, og i stedet masseproduseres etablert kunnskap.

Om noe gir studiene en arena for sosiale felleskap. Der studenter møtes på tross av forskjeller og samles om en felles sak: Så hvorfor er alkoholsprisen så høy?

Kilder