Åpningsfilm BIFF : I morgen danser vi
Røde bokser rundt om i Bergen by. Rød løper, en rød sofa midt på Torgallmenningen og røde og turkise lommeprogram. Bergen internasjonale filmfestival går av stabelen for tyvende gang. Et kulturbarn født av et vedtak i bystyret i 1999, sjarmerte et publikum på nærmere 20 000 da Bergen nøt statusen som Europeisk kulturhovedstad i år 2000. Det er to tiår siden. Siden har barnet, båret frem av engasjerte frivillige og dyktige arrangører, fortsatt å trekke flere og flere håpefulle besøkende. Filmfestivalen kunne skilte med 70.000 besøkende i 2018, og det finnes ikke tvil om at det er lenge siden barnet konfirmerte seg og tredde inn i de voksnes rekker. BIFF har inntatt rollen som en storebror i å formidle filmkultur til både voksne, barn og unge, og har gjort Bergen om til hele Norges filmmetropol.
Tyve-års jubileet feires med nærmere 200 filmer vist over 9 dager, og det hele åpner med intet mindre enn en sjarmbombe av en spillefilm om kjærlighet, seksualitet, tradisjoner og georgisk dans. «I morgen danser vi» er regissert av svensk-georgiske Levan Akin, utgjør hans tredje spillefilm og intet ringere enn svenskenes kandidat til årets Oscarutdeling. Levan Gelbakhiani spiller hovedrollen som Merab, en ung gutt som navigerer i konflikten mellom det tradisjonsfylte georgiske dansemiljøet, maskulinitet og seksualitet med sin fremtid på spill. Merab er avhengig av en restaurantjobb ved siden av danseskolen for å bidra økonomisk i hjemmet, hvor dagene ikke bare handler om å danse men også om å holde elektrisiteten gående. Bachi Valishvili har rollen som Irakli – gutten som skal komme til å bli både Merabs nye danserival og største fascinasjon. Gjennom filmen følger vi Merab både i møtet med Irakli, og i møtet med seg selv.
Romantikken som utspiller seg mellom de to hovedkarakterene er preget av spenning, og deler mange likheter med den Oscar vinnende «Call me by your name». Skuespillerne formidler formidabelt gjennom nettopp forelskelsens hovedkomponenter: blikk, kjekling, flørting. Scenen hvor Merab ikke klarer å dy seg fra å sniffe på klærne til Irakli i dansegarderoben fanger så komplett den intensiteten, sårbarheten og nærhetstrangen som forelskelsens vrede kan bringe med seg. Det er en egen kunst å lage en film hvor de scenene uten dialog oppleves som de mest følelsesladde og stemningssettende, og dette mestrer «I morgen danser vi» gjennomgående.
Det er også bemerkelsesverdig hvordan atmosfæren i de ulike scenene underbygges av virkemidler som musikk, lyd og lys. Selv om Georgia ligger et stykke fra Frankrike, gir både filmingen, fargekontrastene og musikken tidvis vibber av den fabelaktige Amélie fra Montmartre og Yann Tiersen. Intensiteten i dansemiljøet forsterkes av trekkspillmusikk med ekkoeffekter. Dette i kontrast med senere innslag fra både Abba og Robyn. Det filmes tidvis i det som ikke kan beskrives som noe annet enn stygge, nedslitte omgivelser, og her kommer det tydelig frem hvilket håndverk av en film dette er. Dansen akkompagnert av riktig lys og lydbruk gjør at fokuset forsvinner fra de trauste omgivelsene, og det skapes et så henrivende øyeblikk at hvem som helst ønsker seg bort til en postsovjetisk svett dansesal.
Filmskaperne har også med raffinement brukt årstidene aktivt for å formidle følelser og underbygge handling: fuglene kvitrer som aldri før mens Merab og Iraklis forelskelse utspiller seg, og en hvilken som helst meteorolog vil kunne forveksle en vår med en sensommer/høst. Når det uunngåelige skjer og forholdet mellom hovedpersonene når et punkt av alvor, vises den regntunge siden av høsten.
Det finnes ingen tvil om at «I morgen danser vi» sklir rett inn i rekken av andre store dansefilmer i historien som fenger, jeg nevner i fleng: Flashdance, Fame, Dirty Dancing etc. Likevel utelukker ikke dette det faktum at filmen bringer noe nytt til bordet: seerne får et sjeldent innblikk i et konservativt dansemiljø. Strenge miner på gamle mannlige danselærere, trekkspillmusikk, lange kapper og utsagn som «dans er i nasjonens ånd» vitner om en stolt georgisk dansetradisjon preget av disiplin. Gjennom Merabs hverdag får vi også et innblikk i et arbeidsmarked i nedgangstider. Portretteringen av det georgiske samfunnet og arven det bærer med seg fra Sovjetunionen gjør dette til mer enn en dansefilm – Levan Akin tilfører «I morgen danser vi» en dimensjon som eksempelvis den norske dansefilmen «Battle» aldri klarte.
Det er nøye gjennomtenkt av BIFF å åpne festivalen med intet mindre enn «I morgen danser vi». Åpningsfilmen etterlater publikum med trangen til å ta et dypdykk inn i georgisk folkemusikk og koste støv av danseskoene. En dansefilm, men også en film om hvordan dansen kan være billetten bort fra byen og ut i verden, mens valget om å forbli i dansemiljøet kan være billetten bort fra seg selv. Lista ligger høyt for resten av programmet, og vi regner ikke med å bli skuffet.
Foto: Lisabi Fridell// BIFF
Skribent
