Det sies at personligheten ikke kan endres. Jeg vet ikke helt, jeg.
Selv føler jeg meg som en ganske annen person enn den jeg var for ni-ti år siden. Den gangen hatet jeg verden, svelget antidepressiva og levde i en slags eksistensiell krise. Jeg møtte ikke opp til avtaler, stengte meg inne for å skrive, laget profiler på nettet for å være en annen. I tenårene og tidlig i 20-årene går mange gjennom liknende hormonelle kriser for å finne ut hvem de er, og ikke minst hvem de ønsker å være.
Hvor mye i meg kommer fra mine foreldre? Ønsker jeg å være som dem? Hvor mye av personligheten min har jeg valgt selv? Dersom identitet er det samme som personlighet, betyr det at identiteten alltid vil være den samme, eller betyr det at den forandrer seg?
For ikke så lenge siden tok jeg en personlighetstest i forbindelse med et jobbintervju. Svaralternativene skulle rangeres i prioritert rekkefølge. Det var ikke så lett, fordi man tenker jo gjerne at man ville gjort ulike ting i ulike situasjoner. Ett av spørsmålene var «Er du bedre enn andre?» Det var helt umulig å svare på. For jeg er ikke bedre enn andre som jobber med det samme som meg. Men jeg er bedre enn andre i jobben min sammenliknet med de som ikke kan jobben min. Som person er jeg bedre enn de som utøver vold mot noen. Og de som ønsker andre vondt. Men jeg er ikke bedre enn andre generelt.
I jobbannonser søker arbeidsgivere ofte etter en viss type personlighet – de utadvendte, ekstroverte. Håkon har sett på hvorfor dette er problematisk, da de aller fleste mennesker har både introverte og ekstroverte trekk. Valentina har skrevet om språklig identitet og Hanne har intervjuet Emilie om det å ha en annen hudfarge i det hvite Norge. Sigrid har skrevet om hvordan vi bygger identitet på livsstil og konsum.
Vi nordmenn tyr til stadig mer selvrealisering jo flere behov vi får dekket på behovspyramiden. Samtidig skaper dette et utenforskap: De som ikke får jobb kan miste både selvtilliten og følelsen av tilhørighet. Mange unge er lenge utenfor arbeidslivet og i møte med det konsumbaserte samfunnet opplever de seg som utilstrekkelige. Noen steder tyr de til kriminalitet; andre ganger vender de frustrasjonen innover. Marie, som Eva har intervjuet, er tålmodig og optimistisk.
Det finnes flere typer identiteter. Vi har ikke kunnet ta for oss alle i dette nummeret. Mange mennesker, både i Norge og i verden, får ikke aksept for sin identitet. Noen mennesker opplever også å miste sin identitet på grunn av sykdom.
Vi har kommet til et punkt der personlighetstester har større betydning enn ønsker, vilje og driv.
Kanskje gransker vi selvet så mye at vi blir rådville.
Vi kategoriserer og analyserer og sammenlikner oss med hverandre. Jeg tror at identiteten er flytende og situasjonsbasert. Om ti år er jeg sannsynligvis en helt annen person enn i dag. Mest fordi jeg har villet det selv.
Skribent
