«Det er jo ingen som er interessert i å lese noe som ikke er melankolsk. Jeg klarer jo helt fint å være glad. Jeg har jo aldri hatt noe problem med det.» – Fredrik Stenhjem Hagen (22)
Paal Elstad (23) og Fredrik Stenhjem Hagen (22) sitter på kontoret i Sandviken. Rettere sagt i leiligheten til Fredrik og kjæresten. Veggene er prydet av poesi og prosa fra gulv til tak. «Dikt», sier Fredrik. Tevannet på kjøkkenet putrer. «Det er en tekst som er fri».
Oppstart
I mai er det to år siden guttene gav Forsvinningspunkt liv. Åtte utgaver med ungblodspoesi har siden den gang vært å finne på velvalgte bokhandlere i Bergensområdet. Den poetiske reisen startet med en ivrig vennegjeng som delte og leste dikt til hverandre. «Etter hvert fant vi ut at vi ville ha lesere», forteller Fredrik. De regntunge skyene legger hustakene utenfor det lille kontoret i press. «Vi ville bli sett av noen andre enn oss selv». Fredrik tar en liten tenkepause. Han forteller at opplegget var litt simpelt i begynnelsen, da en printet ut noen enkle hefter og stiftet de sammen. Latteren fra de to kameratene trykker den varme luften mot veggene og får rommet til å pulsere. Skrivegruppens deltagere hadde aldri publisert selvkomponerte dikt i det offentlige tidligere. «Så det var nok et egoistisk utgangspunkt», konstaterer Paal og forteller at de ble mer ideologiske etter hvert. Nå kommer det folk fra alle kanter som ønsker å delta i Forsvinningspunkt, de fleste er i alderen 18-25 fra studentmiljøet i Bergen. Ved siste lansering i Februar 2014 var det hele 100 gjester tilstede.
Å komme ut
Jeg synes det var veldig flaut å skrive dikt, sier Paal. Mørket velter over Sandviken i det tre kopper nytrukket te finner veien inn på kontoret. Fredrik tilfører at det fortsatt går en viss flauhet i det å skrive dikt. «En er forferdelig pinlig berørt og stolt samtidig». Te-aromaen sirkulerer ubemerket rundt i rommet. «Å tørre å åpne opp, det er jo en high». Paals Hardangerrøst har tatt seg opp et hakk.«Jeg vil heller leve i en konstant high enn å føle på skammen».
Illustrasjon av Marius Melås
Likevel blir de oftest positivt overrasket over reaksjonen fra andre rundt deres interesser. Folk beveges og kjenner seg igjen i temaene selv om de ikke har et personlig forhold til dikt. «Diktet sitt største problem er at folk tror det er så snobbete, at det er så fjernt», sier Fredrik og planter hendene i bordflaten.
«Jeg har det første diktet jeg skrev», flirer Paal. Diktet en sammenligning mellom jenter og katter, og er ifølge Paal skikkelig klissete. Han begynte å skrive dikt etter første møte sjangeren. «Det var et umiddelbart hjem, hvis en kan si det så cheesy», legger Paal til.
Etter hvert måtte Paal si til sin mor at han skrev dikt. «Jeg satt mye på rommet for meg selv og skrev. Og hun trodde sikkert jeg bare satt og så på porno». «Sånn som vi andre gjorde», skyter Fredrik inn. «Ja, hun var litt bekymret», fortsetter Paal. «Og maste om at jeg måtte komme meg ut og gjøre noe». Da han fortalte at han var kreativ og at det var det som var greia, da var det en helt annen sak.
«En føler seg kanskje spesiell når en er ung», mimrer Fredrik. «Man har lyst å fortelle folk noe om seg selv som en ikke får helt til ellers». Fredrik tror det var dette som drev han til å spille musikk. «Det er jo på en måte en forlengelse av en selv», sier han, og forklarer at for han kan dikt kan være et bedre sted å utfolde seg.
Poetene beveger seg sakte over i tidligere og mye debatterte emner. «Jeg har litt problemer med den tankegangen om at en skal uttrykke seg selv», legger Paal til. Han mener at skapelse og det kreative elementet er viktig, og at det ferdige diktet ikke er en bit av skriveren, men noe helt nytt som er skapt i skriveprosessen. «Leseren skal også skape noe», bemerker Paal. «Å lese er en kreativ handling».
