Samfunn

Kunnskapens forbannelse: En SAMPOL-students bekjennelser

Illustrasjon: Ingvild Hauglid

Som SV-student virker det som om vi alle ønsker den villeste turen på fremste rad i berg-og-dal-banen vi kaller utdanning. For min del merkes det dog at veien mot panorama-utsikt gir meg tunnelsyn.

Selv med min begrensede studenterfaring fra et førsteår under lockdown har jeg skjønt én ting: det er ikke bare bare å være student. Bak svarte skjermer og utydelig mikrofonsnakk – uten sosialt samvær og med uanstendig lite studentøl i forhold til lovnadene – gjør vi så godt vi kan og kommer oss gjennom hverdagen. Vi pugger og leser og diskuterer i break-out-rooms, og styres av en tanke om at våre år på universitetet, fagkompetansen vi tilegner oss, engasjementet vi utvikler og folkene vi forhåpentligvis en dag møter, skal hjelpe oss å legge grunnlaget for å nå opp og frem. Universitetet er gullbilletten, og hvor bra turen blir kommer an på innsatsen vi legger ned for å lykkes. Samtidig er det trangt om de beste plassene og den villeste turen på fremste rad. Og når alle vil på samme tur mot den største spenningstoppen, blir konkurransen tilsvarende stor.

Golden ticket – I’m out

For selv med kun to semestre på baken, der jeg attpåtil har vært hindret fra å møte og bli kjent med dere sampolere, har jeg innsett at det terskelen for å prestere er høy her. Karakterer og et sterkt resonnement på en oblig er kun en del av kompetansen. Folk her jobber på. Folk er engasjerte. Det går nærmest sport i det å ha verv og bidra til frivillighet, og folk har for lengst erstattet Spotify og generell fritid med Forklart, The Daily og Politisk kvarter. Vennlig hverdagsprat balanseres med de siste tiårs oljeinvesteringer i Afrika eller partisammensetningen i Mexico, og folk trekker linjer og sammenhenger raskere enn man kommer seg fra zoom-rom til zoom-rom for å delta på alle sine verv-møter. Det er som å tre inn i et univers der jeg ikke helt henger med – der jeg aldri helt skjønner hva som skjer eller hvor jeg skal. Der gullbilletten og plassen på fremste rad først og fremst gir følelsen av utrygghet og usikkerhet heller enn den gode spenningsfølelsen. Misforstå meg rett: året jeg legger bak meg er det kuleste og mest interessante jeg har opplevd på lenge. Likevel er det også lenge siden jeg har følt meg så redd, og følt et like stort behov for å sammenligne meg så mye med andre, for å komme meg fremover.

Girl meets world

Samtidig vet jeg at bekymringen min ikke nødvendigvis stemmer overens med virkeligheten. Verden er forhåpentligvis ikke så konkurransedrevet, og hvertfall ikke så enveisrettet, som jeg kynisk ser for meg. Her applauderes forskjeller, og tverrfaglig kompetanse fremmes. Vi tilhører et fakultet som tar for seg hele samfunnet – med alle dets aspekter og perspektiver en kan analysere det fra. Når alt kommer til alt har vi god plass i SV-vognen vår, og vi har ulike muligheter på ulike områder som vi kanskje ikke tenker over. Og kynismen kjenner sine grenser. Motivet for innsatsen vi legger ned er ikke utelukkende å stille sterkere i konkurranse mot andre. Det handler vel så mye om å la interessen flomme over, søke kunnskap, berike seg selv for sin egen nysgjerrighets skyld, og anse andres kunnskap og perspektiver som den ressursen det faktisk er. Selv om det kanskje føles sånn, er ikke andre til hinder. Snarere tvert imot er kanskje andre en hjelp på veien vi søker mot.

Også var det å tro på det da…

Jeg håper at jeg med studieårene klarer å leve etter den tanken også. At jeg skjønner at kompetanse ikke er et nullsumspill, men en gjensidig berikelse. At jeg ikke pisser på meg av tanken på at alle andre har alt av verv, og at jeg ikke føler på motløshet når andre er bedre enn meg eller har mer erfaring. Jeg håper at jeg kan fokusere på læringen og innsikten, ikke konkurransen og vinningen eller andres plass på vognen. For jeg vil nyte turen, og få bukt med den følelsen av utrygghet og utilstrekkelighet som styrer meg nå.  

Og jeg håper at jeg kan beholde Spotify-appen uten dårlig samvittighet for at fremtiden går i vasken.

Jeg er gira på et liv også utenom Politisk kvarter.